Idioten
Jeg har sagt tidligere at Dostojevskij er en forfatter jeg har stor sans for. Den siste romanen jeg leste, var Idioten. En roman i to deler. Den ble skrevet i 1868, mens Dostojevskij var utenlands. Der fikk han, i likhet med sin hovedperson i Idioten, behandling for blant annet epilepsi.
Jeg skal ikke gå inn på noen analyse av denne utrolig gode romanen, det er gjort så mange ganger før, og av langt mer kompetente folk enn meg. Men historiens tema grep meg, og fikk meg til å tenke og reflektere. Godhet, vennlighet og kjærlighet, er store tema som man kan bruke mye tid og tankevirksomhet på. Dostojevskij lar oss bli kjent med sine karakterer sakte. Her får man ingenting i store doser, men til slutt har man identifisert seg fullstendig med de viktigste personene, på godt og vondt. Den oppfatningen jeg hadde av Fyrst Mysjkin i starten, var mye endret på da jeg kom til slutten.
Romanens hovedperson er altså fyrst Mysjkin. Han vender tilbake til St. Petersburg etter fem år i Sveits. Der han fikk behandling for epilepsi. Han er ganske ung, og har hatt en beskyttet tilværelse i Sveits. På toget treffer han to menn, ingen av dem mors beste barn. Men det er de første han blir kjent med, og han setter stor pris på at de snakker med han.
Fyrsten er en god mann, han tror godt om alle mennesker, og er villig til å gi av seg selv til alle. Hans vennlighet og godhet vekker en mistanke hos andre om at han ikke er helt normal, at hans sjelsevner er dårlig utviklet. At han er en idiot. Han er jo ganske naiv i mange sammenhenger, Har ikke opplevd og lært noe om det samfunnet og menneskene han treffer i sin hjemby. Det får store konsekvenser for han.
Når jeg tenker etter, har jeg nok en del holdninger til slike mennesker, som jeg ikke er spesielt stolt av. Er det slik at et menneske som er vennlig og snill, har godhet for alle mennesker, tror godt om alle, blir ansett som en idiot. Muligheten for å utnytte vedkommende er så absolutt til stede. Bringer det fram det verste i andre mennesker? At der man har eller får mulighet til det, graver man til seg uten tanke for konsekvensene for andre. Det at en blir oppfattet som en idiot, legitimerer slike handlinger.
Fyrst MMysjkin blir fralurt penger, blir brukt i andres konspirasjoner, og får skylden for handlinger som andre har gjort. Han forelsker seg, men piken blir også påvirket av den oppfatningen andre har av han. Etter hvert skjønner han mer av dette spillet, og det bringer han ut av fatning. Men ganske lenge leter han etter de gode sidene hos menneskene rundt han, og kan ikke skjønne at de vil han så vondt. Det bringer han nesten inn i en depresjon. Men så kan det glimte til med noe godt hos en av vennene, og da reiser han seg litt igjen.
Det er skremmende at et godt menneske kan ødelegges av sin egen godhet.
Vennlighet, godhet, tillit, er lik et barn, en idiot.
Sykdom – epilepsi
Samfunnskritikk
Gjelder i dag også
Er det ikke grenser for hvordan andre mennesker utnytter et godt menneske.
Enhver svakhet utnyttes til egen vinning.
Ingen forståelse for eget forfall.
